Åpent brev fra Alex om 70-tallet og norsk rock

11/19/2004

Artisten Alex har de siste årene hatt base i Los Angeles. I sin tid som musiker i Norge hadde hun stor suksess, men ble også utsatt for sabotasje-aksjoner og alvorlige trusler mot venner og familie. I dette åpne og personlige brevet snakker hun for første gang om hvordan hun selv opplevde denne tiden, om datidens kvinneroller, om inspirasjonen fra motebransjen og teknologiske fremskritt i musikkbransjen. - Av hensyn til min egen familie i Polen, og det faktum at alle der godt kjente til kommunistenes metoder for hevn, tryglet jeg journalistene om å tie det hele ned, sier hun om en av de mer ubehagelige episodene på 70-tallet.

Alex og Lech Walesa, 2002 (320x475)

Mitt syn på serien om Norsk Rock og historien om 70-åra

Av Alex Naumik Sandøy


Mange av de kulturpersoner, musikkjournalister og akademikere som har henvendt seg til media og meg selv, påpeker viktigheten (men likevel minimaliseringen av) kvinnerollen og deres bevegelse i 70-åras musikk. Og jeg er helt enig med dem.

Jeg var kanskje ikke den som brant min BH i protest på den tiden. Og det hadde heller ikke skapt noen ÒGreat Balls Of FireÓ, uansett. Men det er ingen tvil om at kvinner var på marsjfronten i 70-åra - og også gay-bevegelsen. Det gav utgangspunktet for 80-åra å og i og idag. Og det var ikke lett å navigere i et miljø som var fullstendig mannsdominert. Det erfarte jeg selv. Dessuten, mange av oss var mødre allerede. Og måtte kombinere rollen å være mor og karriere på én gang. Dette er fortsatt en utfordring idag for alle yrkesaktive kvinner med familie. Og selvsagt ikke en kamp mot menn.

70-tallet: Åpent og inspirerende


Men la oss gå tilbake musikken og kunsten på 70-tallet.

Atmosfæren var veldig åpen, og inviterte alle til å delta i forskjellige kunstformer å inkl inkludert musikk i alle genre – selvsagt også rock.

Hvis "Norsk Rocks Historie" kunne blitt produsert riktig, dvs. fulgt en kronologi og ikke hatt tema som utgangspunkt (slik Esperø & co. selv har valgt, noe som selvsagt gir muligheter til manipulasjon), så kunne serien fortonet seg annerledes og gitt et mer korrekt bilde av det som skjedde i 70-åra.

La oss starte fra begynnelsen. Glamrocken, heavyrock, funkrock, jazzrock og punkrock var hovedtrendene og utgangspunkt i denne tidsepoken. Det kunne ikke falt oss inn å hate artister som f.eks. Elton John fordi han hadde rare briller. Eller stoppe Freddie Mercury (fra Queen) fordi han hadde trange bukser å og D og David Bowie fordi han brukte mye make-up. Vi likte deres musikk. ÒBottom line.Ó Den gav oss inspirasjon og det å våge å komme opp med nye ting. Å eksperimentere.


En teknologisk eksplosjon


Et annet aspekt ved 70-åras musikk var en eksplosjon av teknologi og følgen av dette. Dette førte igjen til synth-bølgen senere på 80-tallet. Selv erfarte jeg å gå fra 16 spor til 24 spor på bare ett år. Dette skapte albumene ÒALEXÓ og ÒHandle With CareÓ, begge utgitt i 1977 å og b og begge –og begge belønnet med Spellemannspris.

Synthesizeren skapte et helt nytt lydbilde. Norske pionerer på dette området, Brynjulf Blix og Håkon Graf, var de første som brukte Mini-Moog og andre synthesizere ø og be og begge spillte med meg. Tekniker Hans Petter Danielsen var også en pioner på lydsiden for rockelyden på plate som sprengte grenser og som bragte evolusjonen videre. Dag Vestgård satte igang en trend (og høy kvalitet) på lydsiden ÒliveÓ, som alle andre skulle kopiere etter ham.


Om (ml)-tiden, trusler og sabotasje


Hvis man snakker om marxist-leninist-bevegelsens rolle på 70-åra, så har Esperø & co. selv åpnet en Pandoras eske ved å gi ML-bevegelsen en betydelig rolle i sin TV-serie. Her følger et av mange eksempler på de venstrevriddes rolle i 70-åra:

Min egen konsert på Oslo konserthus med Cornelis Vreeswijk den 28 mars, 1977 var innvielsen og første rockekonsert i konserthuset noensinne. AKP (ml) var en vél doktrinert og organisert gjeng på den tiden. Det var folk som kjøpte biletter på første rad, lagde pipekonserter og bråk under min opptreden å og b og bevisst prøvde å ødelegge konserten - og starten på min karriere i vesten. Cornelis selv var sjokkert over kampanjen mot meg. Han skjønnte ingen ting. Noen journalister fikk tak i hovedaktørenes identitet. Det skulle vise seg at det var folk fra den (daværende) polske kommunistambassaden og deres familie æ med med god support av lokale ML-krefter. Journalistene insisterte å skrive om saken.

Men av hensyn til min egen familie i Polen, og det faktum at alle der godt kjente til kommunistenes metoder for hevn, tryglet jeg journalistene om å tie det ned. I steden fokuserte pressen på akustikken i konserthuset å som som siden ble tilpasset til rock. Etterpå fikk jeg en telefon fra den kommunistiske polske kulturattachéen på ambassaden, som også hadde vært tilstede på konserthuset. "Etter det som har skjedd, skal du fortsatt reise til Tyskland å lage TV-show?Ó (dvs. Musikladen), spurte han på telefonen. ÒJaÓ, sa jeg, Óog jeg vet hvem som stod bak angrepet og boikotten av meg på konserthuset. Og norsk presse vet om det også. Men jeg har stoppet det å komme på trykk.Ó

Dette var ett klassisk eksempel på organisert aksjon fra kommunister mot folk (som meg selv), som var mot deres ideologi i utlandet.

Man skal ikke undervurdere slike krefter - selv idag.

Jeg var kanskje første norske artist, på begynnelsen av min karriere, som ble pepet ut av deres metoder - for øvrig metoder allerede godt kjent i den klassiske musikk-verden mot avhoppere.

Men jeg hadde altså ÒgutsÓ til å motstå dem.

Ikke "god nok" for Norsk Rock

Det er alltid viktig at historien ikke gjentar seg. Men så lenge disse MLÕerne sitter bak spakene og forfalsker historien, så har vi et problem.

Dokumentarskaperne støtter seg nå til et seertall som de i første rekke brukte mot meg. Jeg var et (for) kommersielt Òpop-fenomenÓ og ikke god nok for deres program. Men kommersialismen og massemedia er nå Òrocka nokÓ for deres eget argument og forsvar - snakk om å snu på flisa!

Folk ser på denne serien nettopp på grunn av artistene å og i og ikke pga. programmet eller programskaperne selv. Folk vil gå tilbake i tiden å oppleve sine idoler. Oppleve sin ungdomstid. Og å oppleve musikken man elsket.

La ikke Esperød & co. ÒhighjackeÓ seertallet til sin fortjeneste når det rett og slett er artistene fra den tiden, deres Òstar powerÓ, og musikken i seg selv som alltid vil tiltrekke publikum. La dem ikke gi seg selv en Oscar for tidlig. Og la dem ikke manipulere mer.

La oss heller ikke glemme hvordan punken, som det er ofret masse tid på i de siste programmene, var basert på forretningsspekulasjon og masse kommersialisme- satt i verk av Malcom McLaren og fashion-designer Vivienne Westwood, basert på ideer og inspirasjon de fant i Londons undergrunnscene.

Dette i sterk kontrast til den ensidige, venstrevridde vinklingen som Esperø & co. viste på skjermen.

Trender og mote vil alltid gå hånd i hånd med rock.

- La oss si hva vi mener


Det er kolleger av meg i film- og TV-bransjen som med et profesjonelt øye har kommentert de siste episodenes Òfem på tolvÓ-redigering av både TV- og radio program. Dette merker jo ikke alle - og det skal ikke merkes.

Men NRK benytter istedet denne siste minutters redigering som en dekning og et våpen mot artistene som roper varsko under denne debatten - for å tie dem ned. ÒNå er du med i 10 sekunder likevel. Hold Kjeft.Ó Det er ikke måten å forbedre programmet på. Hvis man ikke kan klare en slik historisk oppgave 100%, får man heller gi det bort til kapable folk som kan gjøre det. Eller skifte tittel til ÒMine personlige favoritterÓ.

Heldigvis blir det langt vanskeligere å forfalske historien som kommer. Alt for mange mennesker sitter med CDer, video-opptak og DVDer, som virkelig dokumenterer norsk rocks historie. Men de artister fra 70-åra som ikke hadde sjansen som teknologien senere gav oss, måtte på den tiden støtte seg til NRK som eneste monopol-kanal, og også bli ekskludert av NRK som det passet redaksjonen. Her må noen ta ansvaret.

Jeg håper personlig på at manipulasjon med historien, med all den Òcover upÓ det har ført med seg, med personangrep, osv. vil stoppe. Intimidering og bremsing av kommunikasjon er feil. Folk skal ikke være redde for å diskutere. Kanalene bør være åpne. Også for ettertiden og neste generasjon. La oss si hva vi mener. Ikke la båser, doktrinering og andres meninger stanse musikken. Og la oss fortsette å lage den musikken vi liker.

Alex

(Published in Ballade 19. November 2004)